Nobels fredspris

Nobels fredspris, også kjent simpelthen som fredsprisen fordi den er den mest kjente av alle slike priser, ble opprettet etter Alfred Nobels død i 1896 i henhold til hans testamente utarbeidet i 1895. Alfred Nobel var svensk, men lot Den norske Nobelkomité ta seg av prisutdelingen. Dette i motsetning til alle de andre prisene, som blir gitt ut i Sverige. Bakgrunnen er at Norge og Sverige på denne tiden (frem til 1905) var forent i en monarkisk union under samme konge.

Noe av det mest oppsiktsvekkende men lite diskutert ved utdelingen av Nobels fredspris er at de opprifredsprisnnelige kriteriene Nobel satte opp for å kåre vinnerne praktisk talt blir ignorert helt av de som deler ut prisen. Alfred Nobel ville nemlig at pengene skulle deles ut til statsmenn som trappet ned sine militære styrker eller til aktivister som sto bak fredskongresser og lignende arrangement, eller på annet vis bidro til det han kalte forbrødring mellom ulike nasjoner. Hvis man ser på de siste tiårenes vinnere er det lett å oppdage at det bare er noen få som har fått prisen på et slikt grunnlag.

Fredspris og prestisje

Fredsprisen har blitt et prestisjeprosjekt for Norge. Selv om det ikke er norske myndigheter som deler ut Nobels fredspris, består komiteen av avdankede norske politikere utpekt av deres noe yngre partifeller på Stortinget. Det innebærer at mange med rette eller urette ser på Nobels Fredspris som en pris som kan knyttes direkte eller indirekte til norske myndigheters interesser og agendaer. Dette har de siste årene gitt seg tidvis komiske utslag, som da Barack Obama fikk prisen etter bare kort tid som president, og deretter bidro sterkt til borgerkrig i både Ukraina, Syria og Libya. Større konsekvenser for norske bedrifter og borgere fikk det at den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo fikk Nobels Fredspris, noe kinesiske myndigheter oppfattet som å miste ansikt og fortsatt søker å hevne gjennom å gjøre det vanskelig for nordmenn å drive forretninger eller jobbe i Kina.